Friluftslivets gleder og utfordringer.
Hva er friluftsliv?
Det å ligge under ei furu med et knitrende bål med en putrende kaffekjele er magisk. Å skue fra en fjelltopp de endeløse rekker av fjell du har passert er fantastisk. Når du spiser eget vilt, med selvplukket sopp og bær bringer det tilbake mange flotte minner. Stirre opp på nordlyset en kald kveld når du tar en tur på ski...ligge i teltet mens uværet rusker i teltduken, da føler du deg liten og underlagt naturens nåde. Du kjenner deg i live. Glemt er all svette, bannskap og slit.
Friluftslivet er så mangt. Friluftslivet er også blitt mote, ikke bare i Norge men globalt sett. Det er "in" å klatre de høyeste fjell, gå de lengste turene mm. Ja det er utvilsom spennende. Men hvorfor drar man på slike turer. Er det for media? For en god sak eller gjør du det for å teste deg selv? Utfordringer kan også være selve motivasjon for en tur. Friluftslivet er alle typer aktiviteter som foregår i naturen. Det kan være 100 meter fra veien eller 20 mil inn i villmarken. Man trenger ikke være som Roald Amundsen, Helge Ingstad eller Lars Monsen. Du kan bedrive friluftsliv på alle nivå og i alle elementer i naturen. Selv blir det meste av mitt friluftsliv gjennomført med dagsturer og små overnattingsturer. Innimellom strekker turene seg ut i lengde. Slik er det for de fleste. Det er tross alt hverdager det er flest av med jobb og familie. Det er en fordel når familien er overbærende og gjerne deltar. Da slapper far av.
Alle turer har sine utfordringer og gleder.
Gjennom årene har jeg nok gjort den klassiske feilen med å dra familien med på mine premisser. Dette har ikke alltid vært like vellykket. "Det er sterk vind og snøkov ute. Så flott. Vi må dra ut å lage middag", sa far i huset. Ingen motsa far, for det er jo tøft når det er uvær. Frustrert husfrue gir ny mening når man tidligere bodde trangt og skulle tørke klær til 5 barn og to voksne foran ovnen på stua.
Ukesturen i Rago var heldig vis mest positiv, men da jeg glemte kjettingen til hunden 4 km fra der vi planla å slå leir for natten, ble det best å dra de siste 3 km ned til bilen. Det var noen trette men fornøyde barn som satte seg i bilen. Preben hadde hatt såre bein den siste kilometeren så humøret var ikke helt på topp. Men han skulle være sterk og ikke si noe til sin far. Huff. Vel, vi lærte begge noe da.
Å få tenåringer med på hver tur er ikke like lett, så jeg får kose meg med de gangene de blir med. Jeg var likens i den alderen. Men de er med smått og da er det bare å gjøre det mest mulig koselig når de er der ved bålet. Da er det med stor glede at noen av ungene begynner å bli interessert i jakt. Grunnlaget er lagt.
